Tori Haukland Løge
Bosted:
Shanghai
Om blogger:
Tori Haukland Løge, 23 år fra Stavanger, jobber som vertinne/guide på Expo. Har studert fransk, kinesisk og samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. I tillegg til å ha stor interesse for språk og kultur, er jeg glad i å jobbe i servicebransjen, da det gir anledning til kontakt med mange ulike mennesker.
Den norske hverdagen
Lagt inn: 14 juni 2010
Hverdagen som anorakk-kledde verter og vertinner på den norske paviljongen har etter halvannen måned blitt mer eller mindre forutsigbar. Gjestene (herved referert til som kineserne, da disse utgjør minst 95% av de besøkende) kommer inn gjennom vanndampen ved inngangen og begynner sin ferd gjennom det norske landskap.
Selv forsøker jeg alltid å gi en introduksjon til den norske paviljongen og Norge, og å stille litt retoriske spørsmål som jeg er ganske sikker på at noen kan svaret på. Forkunnskapen om Norge er selvsagt begrenset, men de aller fleste har hørt om det, og til nå har jeg kun opplevd at folk har et utelukkende positivt inntrykk. Typiske ting kineserne vet er at det er kaldt i Norge, og at vi har mye laks. Litt overraskende er det kanskje at det som er aller mest kjent ved Norge er norske skoger. Vi fant raskt ut at vi måtte søke opp på wikipedia andel skogdekningsområde i Norge, da dette er et spørsmål de fleste av oss får daglig. Det er nemlig en meget populær pop-sang her i Kina, med nettopp tittelen "Norske skoger". Sangen portretterer Norge som det grønne paradiset i nord, med fantastisk luft og omgivelser. Kanskje en idé å aktivt bruke popkulturen her for å promotere andre aspekter ved Norge?
Ellers er det stadig noen som overrasker med sin varierte kunnskap. Har hatt samtaler initiert av kinesere om alt fra de norske curling-guttas klovnebukser, til Kronprins Håkon som et internasjonalt symbol på kjærlighet og familieliv (en kinesisk dame jeg snakkte med mente at dette var noe ALLE syntes og visste).
Hovedattraksjonen i paviljongen tørr jeg fortsatt påstå er å ta bilde sammen med oss norske verter og vertinner. Tipper jeg tar et par hundre bilder til dagen, med ett mer eller mindre engasjert smil om munnen mens jeg formet ett stykk slitent peace-tegn med fingrene. Her er det bare å smøre seg med tålmodighet, for det viktigste er jo at kineserne får en positiv opplevelse i paviljongen.